De fleste har vel et forhold til tykke, gode ullpledd? Jeg får assosiasjoner til noen av mine beste barndomsminner og personer.

Jeg overnattet ofte hos min farmor som liten, og sov på det trekkfulle kjøkkenloftet. Farmor lagde til de beste sengene med gamle, store dunputer og dundyner. Og på vinteren la hun på et deilig, varmt pledd. Hun hadde både blå og rosa, tynne og tykke. Jeg fikk velge det jeg ønsket. Som regel rosa. De fleste var godt brukt og noe frynsete i kantene. Som regel ble det så varmt i løpet av natta at pleddene forsvant ned på gulvet, men ofte sovnet jeg med en kald nesetipp og perfekt varm overalt ellers. På morgenen ventet alltid varme rundstykker med ost og skinke og hjemmelaget syltetøy. Farmor ventet alltid med å sette på rundstykkene til hun hørte at vi våknet slik at de skulle være varme til oss.

Da farmor døde forsvant det meste av tingene fra henne, inkludert pleddene, og jeg hadde ikke tenkt så mye på de før jeg var innom en bruktbutikk her i Trondheim på en av de varmeste sommerdagene 2019. Da så jeg pleddene ligge der, og ville kjøpe med et hjem. De fleste var derimot ganske slitt, og hadde flekker jeg mistenkte ikke ville forsvinne. Jeg kjøpte det peneste jeg fant. Etter 2 vask var de fleste flekkene borte, og jeg ønsket gjøre noe mer ut av det. Etter noe drodling og testing var pleddbagen kommet til. For hvem setter ikke pris på et oppsirkulert (fornorsking av uttrykket up-cycled på engelsk) pledd om ikke strikkere og andre ullelskere gjør det?

Greit å vite: Pleddbagene kommer i svært begrenset opplag da vi klipper bort områder som ikke egner seg, og din vil alltid være unik.

Til minne om min farmor, Liv. Som alltid var tålmodig, varm og hadde de mykeste hendene. Dypt savnet.

Photo: Illustrasjon av Cristian Newman.