Jeg strikket min første vott for 5 år siden. Den ble strikket i sterk og heter Kald som faen. Jeg var høy på mestringsevne etter å ha strikket en hel genser i flerfargestrikk, og så ingen hindringer på veien. Mannen ønsket seg endelig et par votter, og da skulle han jaggu meg få et par.

Jeg begynte ane trøbbel da jeg ikke fikk hånda mi inn i den første votten. Eller hånda kom delvis inn, men ikke den delen med mønster. Noen som skjønner? Jeg strikket STRAMT. Så stramt at jeg måtte gå opp en hel pinnestørrelse for å få stappa min egen hånd inn. De ble ferdige etter 2 måneder med mye banning og svette. Mannen har brukt de 1 gang. De er så stramme at de er ubehagelige å bruke og ALLE fingrene er for korte. Fordi jeg ikke hadde tålmodighet til å rekke opp en siste gang. Sukk.


2 år etter hadde jeg kjøpt det nydelige håndspunnete garnet fra Ronja aka Rent oppspinn. Til slutt klarte jeg kvinne meg opp til å strikke Selbuvott med det vakre garnet. Det var gøy, men utfordrende. Jeg nøt alle masker og gledet meg stort til å bruke de. Så klarte jeg miste de da jeg brukte de første gang. Da gråt jeg.

Men nå i år (et år etter vottetragedien) har jeg oppdaget vottemojoen igjen, og jeg er tatt av votten(e). Så langt i høst har jeg strikket 3 hele par og har 3 til på pinnene. De er fortsatt stramme, men jeg går opp i pinnestørrelse og det er innafor når jeg treffer på strikkefastheten. Det er så gøy med flerfargestrikk som ikke er så stort, og som jeg tåler å rekke opp om jeg må. Så det blir nok litt votter i omløp fremover! Tynne, tykke, med silke, små og store.

Har mannen fortjent et vottepar til, synes du? Jeg må tenke på det. Synes egentlig han burde bruke de altfor trange en gang til før han fortjener et nytt par ;D